fredag, juni 18, 2010

No kvil deg, fot!

- en slags kjærlighetshistorie


















Boligjakten.

...Drømmene, spillet, nederlagene...

...Drømmen om at jakten en dag skal ta slutt... at man skal være framme.



Jeg sitter ved pulten og ser på telefonen, venter på det umulige: at megleren skal ringe og si at jeg er den utvalgte.
Hjertet mitt banker. Jeg klarer ikke konsentrere meg på jobb. Tegner små hus på blokka. Tak, vinduer, verandaer. Tenker på Sofaen, Blomsterkrukkene, Kjøkkenbenken.

Hvorfor skal det ta så lang tid. Hva er galt med meg? Ser meg i speilet. Føler meg sær og kresen. Tviler en masse, saumfarer prospektene etter feil og mangler. Kan vi to virkelig trives i lag?


Jeg er Boligkjøperen, med mørke solbriller. Jeg googler nabolaget. Jeg lakker neglene, vipper på stolen, klikker med pennen. Ringer vaktmesteren, kan han fortelle meg noe saftig sladder, gikk alt egentlig bra under sist baderomsrehabilitering, og kanskje er det noe mangelfullt med søppelhåndteringa i borettslaget?

Ingen leilighet er god nok. Jeg har mine krav. Det er noe med beliggenheten, planløsninga, fargene, prisen. Nei, vi to passer nok ikke sammen. Du er for ... useriøs. Du er for dyr. Du er virkelig ikke min type.


Og DU er jo rent ut latterlig, prøver noen virkelig å selge deg?! Du krever antagelig mye vedlikehold. Du drypper, bråker, knirker, du er for mørk. Vi har ikke den rette kjemien. Noe lukter... feil.

Jeg leter videre. Stirrer øynene røde og såre på finn.no. Sammenligner leilighetene med hverandre, veier ulemper og fordeler opp mot hverandre. Liten, men billig. Stor, men for dyr. Krevende, men nær skogen. Ustilig, men sjarmerende.

Gjør meg tøff: Legger inn bud! Er Kvinne På Hugget. Sjølstendig (og ikke så lite redd). Telefonen ringer: Det er megleren. Det vanlige nederlaget. Noen andre er visst rikere enn meg. Mer attraktive. Sikkert penere også, har noe mer sjølsikkert i stemmen.

Jeg er ikke god nok. En elendig boligkjøper. Må jeg gå ned i standard? Stille færre krav? Ta til takke med en jeg ikke egentlig trives med? Leve klaustrofobisk og uten varme følelser, med en proforma-bolig?

Men så en dag skjer det noe. Vi finner hverandre, boligen og jeg.

Jeg går av på Ulsrud stasjon. Jeg finner den riktige døra. Går inn i leiligheten og myser med øynene. Stryker over veggene, lener meg ut av vinduene, kjenner på hvordan kroppen min tar plass i rommet.






Noe føles riktig. Og konkurrentene har skygga banen. Ei nervøs kiling i kroppen. Kan det være sant? Er det du? Trenger jeg ikke lete mer?


Og megleren ringer og bekrefter anelsen min: Jeg er den utvalgte. Jeg har klart det. Leiligheten er min.

Det er oss to nå. Olav Nygards veg og jeg. Her skal jeg bo.



























Jeg står i kanten av skogen og ser mot den gule murveggen. Orda lyser mot meg:

"No kvil deg, fot - no hev du vunne fram"!


Og før alle bekymringene rekker å innhente meg, tankene om det trivielle hverdagslivet; lånet, renta, forsikringene jeg trenger, rørene som kan begynne å lekke, møblene jeg har lyst på men ikke har råd til -

- løfter jeg hodet og gleder meg. Kviler foten min. Nyter utsikten. Aldri så lite nyforelska.


Du er så rar, den nye leiligheten min. Du er ikke sånn jeg hadde forestilt meg.

Men jeg liker deg. Du er fin.

Jeg fant deg, helt på egen hånd. Jeg vil at alle venna mine skal se deg...






...og jeg skal nok få stramma deg opp litt, med noen strøk maling...









Jeg ser fram til et lykkelig ekteskap, jeg som faller for disse klisjeene, og lengter etter å leve dem ut: Turer i skog og mark. Med joggeskoa eller blåbærspannet. Rødvinskvelder med gode venner. Soldager på balkongen. Stearinlys på badekarkanten. Ei god bok i sofakroken. Sen frokost en helgemorgen.

Jeg og Olav Nygards veg. Just married.











(Foto er hentet fra Microsoft Office Online og privat)

3 kommentarer:

Anonym sa...

Gratulerer! Nyt det! Dine helt egne rom.

-Silje

susanka sa...

Gratulerer, Lina! Gleder meg til å innvie!

Lille søster sa...

Fint!