søndag, mars 13, 2011

Finne deg der inne og hente deg ut























Diktsamlinga mi Finne deg der inne og hente deg ut er kommet ut på Oktober forlag mars 2011. Det er ei bok om å bli overraska av sjukdom man ikke forstår. Det er ei bok om familien, den sterke, slitne, sårbare og kjærlighetsfylte familien, som holder alt sammen og tar vare på hverandre når det trengs som mest. Det er ei bok om to søstre, som opplever at alt plutselig blir annerledes.

i vårt hus er det mange rom
og du har flytta inn i det mørkeste

her sitter jeg og holder deg i hånda
og lar hendene snakke
jeg later som om hendene vet noe om deg
de sier de vet at det må gå over
jeg later som om hendene mine
er fulle av noe
som kan få deg til å lyse

Forlaget omtaler boka slik:

"I Lina Undrum Mariussens debutsamling møter leseren to unge søstre, to lyse streker i foreldrenes ansikt. Der den ene har åpnet seg for verden, er den andre omsluttet av et mørke. Innenfor familien, inne i huset, usynlig for andre utspiller det seg et stille, eksistensielt drama. Utenfor er elva og skogen åsted for andre, ordløse brytninger.

Diktene er konkrete, sanselige, utspørrende, og preget av et sterkt følelsesmessig nærvær. Det handler om å leve og snakke på grensa av det som føles mulig. Om undringa over ikke å kjenne seg sjøl eller hverandre igjen: Hvem er du nå, og hvem er jeg? Skal vi noen gang få ligne de vi var?"



jeg setter øksa fra meg på trappa
og tenker: er det kanskje jeg
som skal komme inn på rommet ditt en morgen
og se at kjeven har falt ned
og jeg tenker: hva skal jeg kalle deg nå
og skal jeg også skifte navn
for jeg skifter jo hud rundt øynene

Du kan lese mer og bestille boka på Oktober forlags hjemmeside

Vil du vite mer om boka eller bestille meg for opplesning eller lignende oppdrag, ta gjerne kontakt med meg på e-post: lina.undrummariussen@gmail.com

tirsdag, juni 29, 2010

fredag, juni 18, 2010

No kvil deg, fot!

- en slags kjærlighetshistorie


















Boligjakten.

...Drømmene, spillet, nederlagene...

...Drømmen om at jakten en dag skal ta slutt... at man skal være framme.



Jeg sitter ved pulten og ser på telefonen, venter på det umulige: at megleren skal ringe og si at jeg er den utvalgte.
Hjertet mitt banker. Jeg klarer ikke konsentrere meg på jobb. Tegner små hus på blokka. Tak, vinduer, verandaer. Tenker på Sofaen, Blomsterkrukkene, Kjøkkenbenken.

Hvorfor skal det ta så lang tid. Hva er galt med meg? Ser meg i speilet. Føler meg sær og kresen. Tviler en masse, saumfarer prospektene etter feil og mangler. Kan vi to virkelig trives i lag?


Jeg er Boligkjøperen, med mørke solbriller. Jeg googler nabolaget. Jeg lakker neglene, vipper på stolen, klikker med pennen. Ringer vaktmesteren, kan han fortelle meg noe saftig sladder, gikk alt egentlig bra under sist baderomsrehabilitering, og kanskje er det noe mangelfullt med søppelhåndteringa i borettslaget?

Ingen leilighet er god nok. Jeg har mine krav. Det er noe med beliggenheten, planløsninga, fargene, prisen. Nei, vi to passer nok ikke sammen. Du er for ... useriøs. Du er for dyr. Du er virkelig ikke min type.


Og DU er jo rent ut latterlig, prøver noen virkelig å selge deg?! Du krever antagelig mye vedlikehold. Du drypper, bråker, knirker, du er for mørk. Vi har ikke den rette kjemien. Noe lukter... feil.

Jeg leter videre. Stirrer øynene røde og såre på finn.no. Sammenligner leilighetene med hverandre, veier ulemper og fordeler opp mot hverandre. Liten, men billig. Stor, men for dyr. Krevende, men nær skogen. Ustilig, men sjarmerende.

Gjør meg tøff: Legger inn bud! Er Kvinne På Hugget. Sjølstendig (og ikke så lite redd). Telefonen ringer: Det er megleren. Det vanlige nederlaget. Noen andre er visst rikere enn meg. Mer attraktive. Sikkert penere også, har noe mer sjølsikkert i stemmen.

Jeg er ikke god nok. En elendig boligkjøper. Må jeg gå ned i standard? Stille færre krav? Ta til takke med en jeg ikke egentlig trives med? Leve klaustrofobisk og uten varme følelser, med en proforma-bolig?

Men så en dag skjer det noe. Vi finner hverandre, boligen og jeg.

Jeg går av på Ulsrud stasjon. Jeg finner den riktige døra. Går inn i leiligheten og myser med øynene. Stryker over veggene, lener meg ut av vinduene, kjenner på hvordan kroppen min tar plass i rommet.






Noe føles riktig. Og konkurrentene har skygga banen. Ei nervøs kiling i kroppen. Kan det være sant? Er det du? Trenger jeg ikke lete mer?


Og megleren ringer og bekrefter anelsen min: Jeg er den utvalgte. Jeg har klart det. Leiligheten er min.

Det er oss to nå. Olav Nygards veg og jeg. Her skal jeg bo.



























Jeg står i kanten av skogen og ser mot den gule murveggen. Orda lyser mot meg:

"No kvil deg, fot - no hev du vunne fram"!


Og før alle bekymringene rekker å innhente meg, tankene om det trivielle hverdagslivet; lånet, renta, forsikringene jeg trenger, rørene som kan begynne å lekke, møblene jeg har lyst på men ikke har råd til -

- løfter jeg hodet og gleder meg. Kviler foten min. Nyter utsikten. Aldri så lite nyforelska.


Du er så rar, den nye leiligheten min. Du er ikke sånn jeg hadde forestilt meg.

Men jeg liker deg. Du er fin.

Jeg fant deg, helt på egen hånd. Jeg vil at alle venna mine skal se deg...






...og jeg skal nok få stramma deg opp litt, med noen strøk maling...









Jeg ser fram til et lykkelig ekteskap, jeg som faller for disse klisjeene, og lengter etter å leve dem ut: Turer i skog og mark. Med joggeskoa eller blåbærspannet. Rødvinskvelder med gode venner. Soldager på balkongen. Stearinlys på badekarkanten. Ei god bok i sofakroken. Sen frokost en helgemorgen.

Jeg og Olav Nygards veg. Just married.











(Foto er hentet fra Microsoft Office Online og privat)

onsdag, mai 19, 2010

Det er den draumen

























Det er den draumen me ber på

at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida innpå ein våg
me ikkje har visst um.


- Olav H. Hauge -



Det er den drømmen om at noe vidunderlig kan skje, om en reiser andre plasser. Reiser bort for å skrive, løfte blikket, åpne sansene. Alt dette en finner på, for å få til noe en ikke trur en skal få til hjemme, blant det vante, i de gatene en kjenner, med den utsikten en står opp til hver eneste dag.





















Graset er alltid grønnere andre plasser. Graset er grønnere på Fjelberg i Kvinnherad. Regndråpene finere, fuglelåta annerledes. Vinden står mot ruta om kvelden, vind med dråper i.


Det er denne forestillinga om en skal få skrevi så mye bedre andre steder. Forestillinga om landskapet som tar en i mot, demper ei rastløshet, åpner for språket. Gå langs nye, ukjente grusveier og dampe.

Den gamle prestegården står på Fjelberg, og åpner alle romma sine for meg. Heldigvis har jeg vokst opp uten redsel for strenge prester, gjenferd og anna skrømt. Og det leer seg ikke i prestekappa borte på utstillingsdokka i hjørnet av rommet. Det får knirke alt det vil i det gamle trehuset. Her kan jeg sitte og skrive.





















Jeg fyrer i peisen og sitter i grua og leser til alle klea mine lukter bål.

Ute går hjorten og gjømmer seg i skogen. Ute vokser snøklokker og kristtorn. Oppe på det gule rommet venter laptopen og det store skrivebordet, den store stillheten, den store drømmen om at noe vidunderlig skal skje.

Her kan du spørre om å få leie Fjelberg prestegard

Wien

- byen for kunst & kultur, kaffe & kake. Et perfekt reisemål for jenter med sans for søte smaker, gode viner, statuer på sokkel og snurrepiperier på loppis.










onsdag, mars 10, 2010

Tilbake til bygda - Volum 2010

Vi liker gjerne å tenke på bygda som et oppkomme av litterære stemmer og historier; hva har ikke bygda å by på av snusk og fanteri, roadtrips og røverhistorier, nabotvister og lengsler, naturinntrykk og familiefeider, oppvekstdramaer og langsomme tanker i åkerkanten?

Mange kunstnere forsvinner til byen. Forfatterne og skribentene gjør også gjerne det. Der har de organisasjonene sine, møtestedene, vannhullene og opplesningsscenene. Forlagshusa ligger tett i tett, og Litteraturhuset har mange kvadratmeter, etasjer, ølfat og lokale og internasjonale forfatternavn å by på.

Imidlertidig er man ikke nødt til å dra til byen for å oppleve god litteratur. Nå er det ofte slik med lokale godbiter at de gjerne har vært en tur innom byen før de kommer tilbake til bygda; likevel er romanforfatterne og poetene nesten like "kortreiste" som brieosten fra Dovre: Det koster ikke så mye å hive seg på kollektivtransporten fra Oslo, og noen timer etter står forfatterne på ei scene nær deg. I dette tilfellet: i hjertet av Elverum.

Litteraturprogrammet for Volumfestivalen 2010 er nå klart, og byr på et vakkert & variert knippe av hedmarksnavn:

  • Sigmund Løvåsen
  • Rita Løvseth Sandnes
  • Lars Mytting
  • Line Blikstad
  • Kjersti Bronken Senderud
  • Sara Li Stensrud
  • John Rørdam
  • Helene Guåker
Sankthanshelga 24.-27. juni 2010 kan med andre ord bli ett av sommerens vakreste eventyr med kunstopplevelser, konserter, opplesninger og bokbad, festivalcamp, sene netter, utsikt over elva, klasking av mygg og klirring med flasker. For å sitere Elverumssangen: Blant furu og blant graner, der har vi fått vårt hjem.

Lytt til erfarne volumfolk: kom deg en tur på bygda, bli kjent med noe ukjent, ta sjansen på å bli glad. Jeg satser på å se deg der.

Omtale i Østlendingen